I de siste utgavene av Oddernes Avis har vi skrevet mye om sikkerhet. På tirsdag kunne vi lese at kommuneoverlegen i Kristiansand fraråder regelmessig bading i Tretjønn. Dette ble slått stort opp på førstesiden med bilder av barn som badet i nettopp dette vannet.  I denne utgaven kan vi lese at mange skoleungdom ikke bruker sykkelhjelm når de skal til skolen. I tillegg finner vi ut at skolebusser mangler bilbelter. Som om ikke det var nok: Kommunen og en lokal velferdsforening krangler om hvor mange gangfelt det skal være på Gimlekollen. Dette handler om å få en sikrere skolevei. Hva har alle disse sakene til felles, spør du deg kanskje? De handler alle om barns sikkerhet. Og det er jo veldig viktig, er det ikke det? Det er våre barn som skal sørge for at fremtidens barn får den sikkerheten de trenger. Da trenger de gode forbilder i form av personer som lærer dem om livets farer.

Kan det likevel bli for mye?

Det er en kjent sak at oppveksten til barn var røffere før, eldre mennesker har i hvert fall en tendens til å påstå dette. «Da jeg var ung, sto vi på ski ned stupbratte bakker og ble sendt opp på fjellet alene i en uke» er klassikere fra en bestefars munn. En bestefar som vokste opp i Oddernes på 50-tallet, badet sikkert regelmessig i Tretjønn. Han brukte sikkert ikke sykkelhjelm heller.
Har barna som nå vokser opp i den såkalte «dessert-generasjonen» fått for mange regler relatert til sikkerhet? Er det virkelig så farlig å la barna utfolde seg litt? Et argument som taler i mot dette er at folk ikke visste bedre før. De var ikke klar over alle farene før vårt moderne samfunn satte dem på dagsorden. Vi kan for eksempel lese fra en sak på forskning.no fra 12. august i fjor at færre barn dør i ulykker enn før. I forhold til 50-og 60-tallet dør i dag bare en niendedel av alle barn som blir utsatt for alvorlige ulykker. Siden da har vi også hatt en klar bedring i kvaliteten på sykehusbehandling. Resultatet kan likevel ikke være tilfeldig. Tallene er nemlig for store for det.

Har noe gått motsatt vei?

I FNs menneskerettighetserklæring står det at «alle er født frie og like, og med samme verdi».
FN har også en egen konvensjon om barns rettigheter. Likevel er det noen som alltid blir glemt.  Når kommunen kjøper rettigheter til et fotballstadion og de roer ned streikeklare ansatte med aromaterapi, er det lett å kutte i eldreomsorgen og andre ”meningsløse” utgifter. Dette er tydeligvis ikke viktig lenger. Det moderne samfunnet behandler eldre som en byrde. Vi har i hvert fall blitt fortalt at 50-tallets samfunn behandlet eldre med mye mer respekt enn de gjør nå. Om denne påstanden er korrekt kan bli vanskelig å bevise. Det er likevel interessant å tenke på at de som sannsynligvis behandlet sine fedre og mødre med respekt for 50 år siden, får så lite respekt når de selv er gamle. I dag er det visst bare barna som er i fokus. Likeverdet mellom samfunnsklassene er kanskje sterkere i dag enn før, men avstanden mellom ung og gammel er blitt større, ikke bare i alder, men i forskjellsbehandling også. De fleste av dagens barn skal uansett få oppleve hvordan det er å bli gammel. Vi får se hvordan de takler å bli født frie og like, men ende opp på kommunens skraphaug.